Ble ofte kalt «korridorenes dronning» for innsatsen som landets fremste pådriver for kvinnelig stemmerett, som norske kvinner fikk fra 1913.
Hun ble født i Bing-gården i Kjøpmannsgata 8, morens barndomshjem. Da Fredrikke var 7 år, flyttet familien til By gård ved Steinkjer. Navnet hennes er først og fremst knyttet til Norske Kvinners Sanitetsforening, en organisasjon hun stiftet i 1896, og ledet i 37 år. Samtidig med dette vervet var hun i perioder leder for Norsk Kvindesaksforening, Landskvinnestemmerettsforeningen, Norske Kvinders Nasjonalråd og Nasjonalkomiteen til bekjempelse av hvit slavehandel (seksuell utnyttelse av kvinner). I 1905 var hun en av de mest sentrale i kvinneoppropet som støttet unionsoppløsningen. Kvinner fikk ikke delta i denne avstemningen, derfor startet Landskvinnestemmerettsforeningen en landsomfattende underskriftskampanje som i løpet av kort tid samlet inn 280 000 underskrifter.
Historiker W. Keilhau skrev i 1915 om henne: «...den eneste norske politiker i dag, man kan betegne som en verdenshistoriske skikkelse». Hun var gift med Venstre-politikeren og juristen Ole Anton Qvam. De ble kjent da han fungerte som huslærer for barna på By gård. Senere ble han norsk statsminister i Stockholm (1902-03). Paret fikk fem barn, men fire døde av tuberkulose. Fredrikke fikk Kongens fortjenestemedalje i gull, Jus suffragii i gull (internasjonalt stemmerettsmerke) – og ble slått til ridder av første klasse av St. Olavs Orden.